Kommentar av advokat (H) Halfdan Mellbye, SANDS

8. oktober i år avsa Høyesterett sin dom over konflikten mellom Blom fiskeoppdrett og forsvaret. Hovedspørsmålet i saken var om forsvaret kan sette ødeleggende krav til driften i et etablert oppdrettsanlegg  i reglene for et militært forbudsområde. Høyesterett kom med 4 mot 1 stemme til at slike krav kan settes. Blom fiskeoppdrett tapte saken etter å ha vunnet frem i lagmannsretten.

Hovedspørsmålet i saken var om forsvaret kunne etablere et militært forbudsområde og innenfor dette lage regler som begrenser muligheten til optimal drift og videre utvikling av det etablerte oppdrettsanlegget. Flertallet i Høyesterett legger til grunn at reglene som er gitt får den konsekvens at Blom må legge ned eller flytte oppdrettsanlegget.

Førstvoterende i dommen foretar en grundig gjennomgang av historiske kilder for å begrunne at forsvaret har ment å gi et regelverk som gir adgang til å begrense etablert næringsvirksomhet på denne måten, og flertallet begrunner også at forsvaret har et konkret behov for disse strenge reglene.

En av Høyesteretts dommere var uenige i denne konklusjonen og skrev en dissens. Hans kommentar viser at dette er en prinsipiell sak som belyser legalitetsprinsippet, det vil si prinsippet om at myndighetene ikke kan gjøre slike inngripende vedtak uten at Stortinget på forhånd har åpnet for dette gjennom lovbehandlingen.  Dette prinsippet er fastslått i Grunnloven § 113. Mindretallets hovedpoeng er at muligheten for å begrense etablert næringsvirksomhet på en så inngripende måte som her har skjedd ikke var tema da loven som gir forsvaret adgang til å sette begrensninger ble behandlet i Stortinget. Derfor mangler loven den godkjenningen fra Stortinget som legalitetsprinsippet forutsetter. Mindretallet trekker også frem et sitat fra Torstein Eckhoff, skrevet i 1963, som etter mitt syn beskriver realiteten for akvakulturnæringen godt:

«Forvaltningsorganene er – og må nødvendigvis være spesialiserte og formålsorienterte. De har hver sine særlige oppgaver å vareta – helsevesen, prisregulering, skatteinnfordring osv. Til dette trenges tjenestemenn med faglig spesialisering og med evne til å konsentrere seg om vedkommende forvaltningsgrens spesielle målsettinger. Men disse egenskaper parres ofte med en viss ensidighet. Folk får lett en tendens til å anse de interesser som de selv er satt til å fremme, og hvor de har skaffet seg spesialkunnskaper, for å være særlig betydningsfulle, og til å undervurdere vekten av motstridende hensyn. Både Stortinget og domstolene er mer uspesialiserte organer og tjener derfor som nyttige motvekter mot tendensene til nidkjærhet og ensidighet i forvaltningen.”

Samtidig avslører saken mangler ved reguleringen av sjøarealene. Det naturlige i en sak som dette er at Blom ble tilbudt en ny lokalitet til erstatning for den forsvaret mente de måtte ødelegge. Men noen slik adgang har ikke norske myndigheter. Det er bare oppdrettstillatelser (konsesjoner) som kan tildeles som kompensasjon for sterk urimelighet fra statens side.  Så da gjenstår kun spørsmålet om Blom har rett på erstatning.