Høringsnotat til Finanskomiteen – Statsbudsjett 2027

Her kan du lese Sjømatbedriftenes skriftlige høringssvar til Stortingets Finanskomitè om forslaget til statsbudsjett for 2027. Klikk på bildet nedenfor for å se og høre Robert H. Erikssons innlegg på den muntlige høringen.

Video: Stortingets nett-TV

Norsk sjømatnæring er Norges største matproduserende næring, den største eksportnæringen på fastlandet og en sentral del av norsk matsikkerhet, beredskap og forsyningssikkerhet. I 2025 eksporterte Norge 2,8 millioner tonn sjømat til en verdi av 181,5 milliarder kroner, tilsvarende om lag 38 millioner måltider hver eneste dag. Næringen sysselsetter nær 96 000 personer inkludert ringvirkninger og skaper verdier tilsvarende 139 milliarder kroner årlig.

Analyser viser at sjømat produsert i Norge alene kan dekke om lag 76 prosent av det norske kaloribehovet. Sammen med landbruket innebærer dette at Norge i realiteten er mer enn selvforsynt med mat. Likevel reflekteres ikke dette fullt ut i dagens beredskaps- og selvforsyningspolitikk.

For Sjømatbedriftene er hovedbudskapet enkelt:

«Statsbudsjettet for 2027 må styrke investeringskraften, konkurransekraften og verdiskapingen i Norges viktigste matproduserende næring. Det krever en politikk som styrker norsk eierskap, sikrer tilgang på energi og arbeidskraft, og som anerkjenner sjømatnæringens betydning for norsk beredskap.»

Formuesskatt: Permanent videreføring av 25-prosentregelen for havbrukstillatelser

Sjømatbedriftene mener spørsmålet om formuesverdsetting av havbrukstillatelser er den viktigste skattesaken for privat eid havbruksnæring.

Vi er kjent med at regjeringen har varslet en ny skattemelding, og Sjømatbedriftene vil naturlig komme tilbake til spørsmålet i den forbindelse. Samtidig er det avgjørende at Stortinget allerede gjennom behandlingen av Statsbudsjettet 2027 sender et tydelig signal om at dagens verdsettingsmodell skal videreføres.

Dette handler ikke om å gi havbruksnæringen særfordeler. Det handler om å sikre likebehandling mellom ulike eierformer og selskapsstrukturer.

Ulik verdsetting av like virksomheter

For børsnoterte havbruksselskaper inngår verdien av havbrukstillatelsene som en del av selskapets samlede markedsverdi. Verdien påvirkes av en rekke forhold, blant annet lønnsomhet, biologisk risiko, gjeld, markedsforhold, investeringsbehov og framtidsutsikter. Eierne beskattes på grunnlag av aksjenes verdi, ikke gjennom en særskilt verdsetting av den enkelte tillatelse.

For privateide selskaper legges derimot auksjonsverdien på tillatelser til grunn for formuesfastsettingen.

Sjømatbedriftene dokumenterte allerede i 2023 at et børsnotert selskap som Lerøy Seafood hadde en bokført verdi på sine tillatelser på om lag 53 millioner kroner per tillatelse, mens auksjonsverdiene på samme tidspunkt impliserte en verdi på om lag 220 millioner kroner per tillatelse.

Konsekvensen er at to selskaper som driver den samme virksomheten, i den samme fjorden, med de samme biologiske forutsetningene og de samme markedsforholdene, kan få et vesentlig forskjellig skattegrunnlag utelukkende som følge av eierstruktur.

Det er etter Sjømatbedriftenes syn et grunnleggende problem at selskapsform, og ikke reelle økonomiske verdier, skal avgjøre størrelsen på skattegrunnlaget.

Auksjonspris gir ikke uttrykk for reell verdi

Sjømatbedriftene har over tid pekt på at auksjonsprisen på trafikklysvekst reflekterer verdien av marginal vekst, ikke verdien av eksisterende produksjonstillatelser.

Når en oppdretter kjøper nytt volum i trafikklyssystemet, skjer det på toppen av allerede etablerte:

• lokaliteter
• administrasjon
• kompetanse
• infrastruktur
• organisasjon

Betalingsviljen i auksjonene bygger dermed på en marginalbetraktning. Når denne prisen benyttes til å verdsette samtlige tillatelser i et selskap, oppstår det en systematisk overvurdering av skattegrunnlaget.

Dette er også bakgrunnen for at Stortinget i 2023 fant det nødvendig å innføre dagens verdikorrigering.

Svekker investeringskraften og øker konsolideringen

Konsekvensene av å avvikle dagens 25-prosentregel vil være betydelige.

For mange privateide havbruksselskaper vil formuesgrunnlaget knyttet til havbrukstillatelsene i praksis kunne firedobles sammenlignet med dagens modell. Dette vil gi en tilsvarende kraftig økning i formuesskatten, uten at selskapene samtidig får økt inntjening eller likviditet til å bære den økte belastningen.

Den siste trafikklysauksjonen viste priser på opptil om lag 305 000 kroner per tonn MTB, tilsvarende nær 240 millioner kroner for en ordinær tillatelse på 780 tonn MTB. Dette illustrerer hvor store utslag auksjonsprisene kan gi når de brukes som grunnlag for skattemessig verdsetting.

Resultatet vil være høyere skatt på lokalt og familieeid eierskap, økt behov for utbytteuttak og mindre kapital tilgjengelig for investeringer i teknologi, fiskevelferd, biosikkerhet, klimaomstilling og nye arbeidsplasser.

På sikt vil dette bidra til økt konsolidering i havbruksnæringen. Færre selskaper vil eie en stadig større andel av produksjonen, mens lokalt og familieeid eierskap gradvis svekkes.

For Sjømatbedriftene er dette ikke bare et spørsmål om skatt. Det handler om hvem som skal eie bedriftene, hvor beslutningene skal tas, og hvor verdiskapingen skal forbli.

Stortinget så disse konsekvensene i 2023

Dette var nettopp de utfordringene både regjeringen og Stortinget erkjente da dagens verdikorrigeringsregel ble innført i 2023.

Sjømatbedriftene vil komme nærmere tilbake til spørsmålet i forbindelse med den varslede skattemeldingen. Vi håper imidlertid at Stortinget allerede gjennom behandlingen av Statsbudsjettet 2027 legger de samme vurderingene til grunn, og benytter anledningen til å skape trygghet, forutsigbarhet og stabile rammevilkår ved å slå fast at dagens 25-prosentregel skal videreføres og gjøres permanent.

Sjømatbedriftenes forslag

Sjømatbedriftene ber Stortinget:

• Lovfeste dagens 25-prosentregel som permanent ordning.
• Legge til grunn at verdsettingsreglene skal sikre likebehandling mellom børsnoterte og ikke-børsnoterte selskaper.
• Sekundært: Sikre at eventuelle fremtidige modeller gir samme økonomiske resultat som dagens modell.

Hvem som eier bedriftene, betyr noe

Sjømatbedriftene vil understreke at eierskapspolitikk ikke bare handler om kapital.

Det handler om hvor beslutningene tas, hvor investeringene skjer og hvor verdiskapingen blir igjen.

Langs norskekysten er det lokale, private eierskapet en avgjørende drivkraft for bosetting, sysselsetting og næringsutvikling. Erfaring viser at lokalt forankrede eiere i større grad reinvesterer overskudd i virksomhetene og lokalsamfunnene hvor verdiene skapes.

De bidrar til nye investeringer, flere arbeidsplasser, lærlingeplasser, sponsing av frivillighet, kultur og idrett, og ikke minst til å opprettholde levende lokalsamfunn langs kysten. Økt konsolidering og sentralisering av eierskap vil kunne føre til at beslutningsmyndighet, kompetanse og kapital flyttes ut av kystsamfunnene.

For Sjømatbedriftene er derfor lokalt eierskap ikke nødvendigvis et mål i seg selv. Det er et langt viktigere virkemiddel for å sikre:

• arbeidsplasser
• investeringer
• beredskap og sikkerhet
• verdiskaping
• aktivitet langs hele kysten

Redusert eierbeskatning styrker investeringer og konkurransekraft

Norge står foran betydelige investeringsbehov, og hvor samfunnet bl.a. skal finansiere:

• økt beredskap
• teknologiutvikling
• Infrastruktur
• økt matproduksjon
• styrket konkurransekraft

Alt dette krever kapital.

Det mest problematiske ved dagens system er at norske eiere skattlegges hardere enn utenlandske eiere for å investere i de samme virksomhetene. Formuesskatten er det mest åpenbare eksemplet. Norske eiere må betale formuesskatt uavhengig av om bedriften genererer tilstrekkelig kontantstrøm. Utenlandske eiere omfattes ikke av tilsvarende beskatning. Konsekvensene er at norske eiere møter en høyere skattebelastning enn utenlandske eiere som investerer i de samme virksomhetene.

For kapitalintensive næringer som sjømatnæringen får dette særlig store konsekvenser.

Bedriftene står overfor store investeringer innen:

• biosikkerhet
• fiskevelferd
• teknologi
• utslippsreduksjoner
• energiomstilling
• videreforedling

Når eiere må ta ut kapital for å betale skatt på ikke-realiserte verdier, reduseres kapitalen som ellers kunne bidratt til økt verdiskaping. Målet må derfor være et skattesystem som i større grad beskatter realiserte inntekter og i mindre grad beskatter kapital som står bundet i virksomhetene.

Sjømatbedriftene ber derfor Stortinget legge til grunn at samlet marginal eierskapsbeskatning ikke bør overstige 45 prosent. Selv om Sjømatbedriftene primært går inn for å avskaffe formuesbeskatningen, så vil dette bety betydelig reduksjon i formuesskatten, og utbyttebeskatningen.  

Sjømatbedriftene ber Stortinget sørge for man ved behandlingen av statsbudsjettet legger grunnlaget for en eierbeskatning som fremmer norsk eierskap, og konkurransekraft.

Vi vil komme tilbake med mer detaljerte innspill og innretninger når vi er kjent med forslagene i den varslede skattemeldingen.

Konkurransekraft må prioriteres høyere i statsbudsjettet

Sjømatbedriftene registrerer at regjeringen legger frem et statsbudsjett som bidrar til økonomisk stabilitet gjennom høy sysselsetting, forventet reallønnsvekst og fortsatt vekst i norsk økonomi.

Det er positivt. Samtidig mener vi at statsbudsjettet i for liten grad adresserer de utfordringene som norsk eksportindustri står overfor.

Norsk sjømatnæring konkurrerer hver eneste dag i et internasjonalt marked preget av økende geopolitisk uro, handelskonflikter, sterkere proteksjonisme og stadig hardere konkurranse om investeringer, arbeidskraft og kapital.

I en slik situasjon er det avgjørende at Norge fører en politikk som styrker konkurransekraften til eksportnæringene.

Sjømatbedriftene registrerer at regjeringen ikke foreslår økt selskapsskatt. Samtidig inneholder budsjettet få konkrete tiltak som bidrar til å styrke investeringsviljen, redusere kostnadsnivået eller forbedre rammevilkårene for bedrifter som skaper eksportinntekter og arbeidsplasser langs kysten.

For sjømatnæringen er dette særlig viktig. Næringen konkurrerer med aktører i land som i langt større grad bruker skatte-, energi- og industripolitikken aktivt for å styrke egen konkurransekraft.

Sjømatbedriftene mener derfor at den varslede skattereformen må benyttes til å styrke norsk eierskap, øke investeringskraften i fastlandsøkonomien og gjøre Norge mer attraktivt for etablering og videreutvikling av eksportrettet virksomhet.

Grunnrenteskatt

Manglende fradrag for inngående biomasse

Sjømatbedriftene vil på nytt rette oppmerksomheten mot et prinsipielt problem ved innføringen av grunnrenteskatten på havbruk.

Ved innføringen av grunnrenteskatten fra 1. januar 2023 ble det ikke etablert fradragsrett for kostnadene knyttet til biomasse som allerede sto i sjøen ved inngangen til skatteåret. Konsekvensen er at selskaper må betale grunnrenteskatt på verdiene som skapes ved slakting av denne fisken, samtidig som de historiske kostnadene knyttet til produksjonen av fisken ikke kommer til fradrag i grunnrentegrunnlaget.

Etter Sjømatbedriftenes syn bryter dette med et grunnleggende prinsipp i skattesystemet om at skatt skal beregnes på nettoinntekt, det vil si inntekter fratrukket kostnader som er påløpt for å skape inntekten. Når kostnadene til produksjon av fisken ikke gis fradrag, samtidig som inntektene fullt ut inngår i skattegrunnlaget, oppstår det en skattebelastning som ikke er basert på den reelle verdiskapingen.

Sjømatbedriftene mener dette representerer en urimelig overgangseffekt som fortsatt bør adresseres. Vi ber derfor Stortinget om å påse at regjeringen gjennomgår overgangsreglene og vurderer løsninger som sikrer at kostnader knyttet til inngående biomasse behandles på en måte som er i tråd med grunnleggende skattefaglige prinsipper.

Normprisrådet må avvikles fullt ut

Sjømatbedriftene har gjennom hele prosessen vært tydelige på at grunnrenteskatt, dersom den skal eksistere, må bygge på faktisk oppnådd salgsinntekt og ikke på administrativt fastsatte normpriser.

Vi registrerer derfor med tilfredshet at et bredt flertall på Stortinget har vedtatt at Normprisrådet skal avvikles fra 1. januar 2027. Dette er et viktig vedtak som vil bidra til økt forutsigbarhet, redusert byråkrati og større tillit mellom næringen og myndighetene.

Sjømatbedriftene har over lang tid pekt på at bedrifter skal betale skatt av reelle inntekter, ikke av teoretiske eller administrativt fastsatte priser. Når beskatningen baseres på normpriser fremfor faktiske markedspriser, skapes det usikkerhet, økt konfliktnivå og redusert legitimitet for skattesystemet. Etter vårt syn er dette i strid med grunnleggende prinsipper om rettssikkerhet, forutsigbarhet og likebehandling.

Stortingets vedtak om å avvikle Normprisrådet representerer derfor en viktig korrigering og en anerkjennelse av at skatteberegningen må bygge på faktisk verdiskaping og reelle inntekter.

Sjømatbedriftene er imidlertid skuffet over at regjeringen i statsbudsjettet ikke følger opp Stortingets vedtak tydeligere. Vi opplever at regjeringen fortsatt søker alternative løsninger som kan innebære at normprisprinsippet videreføres i ny form.

For Sjømatbedriftene er dette uakseptabelt.

Avviklingen av Normprisrådet må være reell. Den må ikke erstattes med alternative beregningsmodeller eller mekanismer som i praksis fører til samme resultat.

Vår forventning er derfor klar: Når Normprisrådet avvikles, må grunnrenteskatten baseres fullt ut på selskapenes bokførte og dokumenterte salgsinntekter. Reell inntekt må være grunnlaget for beskatningen.

Dette har vært Sjømatbedriftenes standpunkt siden grunnrenteskatten ble foreslått, og er den løsningen som best ivaretar hensynet til rettssikkerhet, forutsigbarhet og legitimitet i skattesystemet.

Sjømatbedriftenes forslag

Sjømatbedriftene ber Stortinget:

• Følge opp Stortingets vedtak om å avvikle Normprisrådet fra 1. januar 2027.
• Sikre at grunnrenteskatten baseres på faktisk oppnådde salgsinntekter.
• Avvise modeller som indirekte viderefører normprisfastsettelse.
• Legge til grunn at skatt skal beregnes på reelle inntekter og dokumentert verdiskaping.

Energipakke for norsk matproduksjon

Norge kan ikke lykkes med økt matproduksjon uten samtidig å lykkes med kraftpolitikken.

Store deler av sjømatnæringen er avhengig av elektrisk kraft til:

• slakterier
• foredlingsanlegg
• fryse- og kjølelager
• fôrproduksjon
• logistikk
• landbasert oppdrett, og oppdrettsproduksjon med nullutslippsløsninger.

Høye kraftpriser, økende nettkostnader og begrenset nettkapasitet er i dag blant de største barrierene for videre industriell vekst og verdiskapning i sjømatnæringen.

Forslag 1: Strømstøtteordning for matproduserende industri

Sjømatbedriftene foreslår en målrettet strømstøtteordning for:

• fiskeindustri
• sjømatforedling
• fiskeslakterier
• fryselager
• næringsmiddelindustri
• fôrproduksjon
• landbaserte oppdrettsanlegg, og realisering av nullutslippsløsninger.

En mulig modell kan innrettes slik:

• Strømpris opptil 50 øre/kWh: ingen kompensasjon
• Strømpris mellom 50 og 80 øre/kWh: 70 prosent kompensasjon
• Strømpris over 80 øre/kWh: 85 prosent kompensasjon

Formålet er ikke å subsidiere energibruk, men å redusere risikoen ved investeringer i norsk matproduksjon.

Forslag 2: Nettkompensasjonsordning

Sjømatbedriftene foreslår en egen nettkompensasjonsordning for matproduserende industri.

Ordningen innrettes slik:

• Nettleie opptil 15 øre/kWh: ingen kompensasjon
• Nettleie mellom 15 og 25 øre/kWh: 50 prosent kompensasjon
• Nettleie over 25 øre/kWh: 70 prosent kompensasjon

Formålet er å redusere konkurranseulempene for virksomheter som må ligge nær råstoffet og som ikke har mulighet til å flytte produksjonen til områder med lavere nettkostnader.

Forslag 3: Kraftsektorens NTP

Sjømatbedriftene foreslår at regjeringen etablerer en rullerende «Kraftsektorens NTP» etter modell av Nasjonal transportplan. Planen bør omfatte:

• kraftproduksjon
• nettutbygging
• nettilknytning
• regional kraftbalanse
• forsyningssikkerhet
• beredskap

Samtidig bør staten ta en langt større del av kostnadene ved anleggsbidrag og nettilknytning for prosjekter som styrker matproduksjon og beredskap.

Forslag 4: Prioritet for matproduksjon ved nettilknytning

Stortinget bør etablere prioriteringskriterier som sikrer at prosjekter av betydning for:

• matproduksjon
• beredskap
• eksportinntekter
• distriktsarbeidsplasser gis prioritert tilgang til nettkapasitet når kapasiteten er begrenset.

Her bør det etter Sjømatbedriftenes syn avsettes en hvis prosentandel for ny kraftproduksjon. Dette handler om å ivareta en samfunnskritisk produksjon, som i tillegg skaper arbeidsplasser, eksportinntekter og verdiskapning.

Drivstoffavgifter og CO₂-avgift for fiskeflåten

Fiskeflåten mangler reelle alternativer

Sjømatbedriftene støtter ambisjonen om reduserte utslipp og grønn omstilling. Samtidig må virkemidlene være realistiske.

Store deler av den norske fiskeflåten har i dag ikke tilgang til kommersielt tilgjengelige nullutslippsalternativer. For havgående fartøy og store deler av kystflåten finnes det verken teknologi eller energibærere som kan erstatte dagens drivstoff på en måte som er teknisk, operativt og økonomisk forsvarlig.

I en slik situasjon fungerer CO₂-avgiften i liten grad som et klimaomstillingsverktøy. Den fungerer først og fremst som en fiskal avgift som svekker lønnsomheten i en av Norges viktigste matproduserende næringer.

Høyere drivstoffkostnader gir dyrere mat

Drivstoff er en grunnleggende innsatsfaktor i hele verdikjeden. Når drivstoffkostnadene øker får det konsekvenser langt utover fiskeflåten. Høyere drivstoffkostnader betyr blant annet:

• høyere fangstkostnader
• høyere transportkostnader
• høyere logistikkostnader
• høyere distribusjonskostnader

Disse kostnadene veltes gradvis over på forbrukerne gjennom høyere priser.

Resultatet er at sjømat blir dyrere, samtidig som øvrige matvarer også påvirkes fordi transportkostnadene øker gjennom hele økonomien.

Avgifter på drivstoff bidrar derfor ikke bare til høyere kostnader for fiskeflåten. De bidrar også til økt prispress og høyere matvarepriser.

I en tid hvor norske husholdninger allerede opplever høye matpriser bør myndighetene være varsomme med ytterligere kostnadsøkninger på norske matprodusenter.

Norsk avgiftspolitikk flytter bunkring ut av landet

Sjømatbedriftene vil også peke på en utilsiktet konsekvens av dagens avgiftsnivå. Forskjellen i avgiftsbelastning mellom Norge og våre naboland gjør det i mange tilfeller mer lønnsomt å bunkre drivstoff utenfor Norge. For flere fartøy kan det være økonomisk gunstig å bunkre iblant annet Island fremfor i norske havner.

Konsekvensene er flere:

• verdiskaping flyttes ut av Norge
• omsetning i norske havner reduseres
• norske leverandører taper oppdrag
• fartøyene kan få lengre seilingsdistanser

Dette bidrar verken til økt verdiskaping eller redusert utslipp. For Sjømatbedriftene fremstår det som paradoksalt at norsk avgiftspolitikk kan bidra til å flytte aktivitet og omsetning ut av Norge samtidig som norsk fiskerinæring får svekket konkurransekraft.

Sjømatbedriftenes forslag

Sjømatbedriftene ber Stortinget:

• Videreføre dagens fritaksordninger for drivstoffavgifter for næringslivet.
• Avvikle CO₂-avgiften for fiskeflåten frem til reelle lav- og nullutslippsalternativer er kommersielt tilgjengelige.
• Etablere investeringsordninger som stimulerer til utslippsreduserende teknologi og grønn omstilling.

Sikre at norsk avgiftspolitikk ikke bidrar til utflytting av bunkring og verdiskaping til utlandet.

MVA-fradrag for pendlerboliger

Tilgang på arbeidskraft er i dag blant de største utfordringene for sjømatnæringen.

Samtidig er mange av bedriftene lokalisert i små kystsamfunn hvor det finnes få eller ingen tilgjengelige boliger.

For mange virksomheter er egne pendlerboliger derfor en forutsetning for å kunne opprettholde drift og produksjon, og tiltrekke seg arbeidskraft som kan innkvarteres med sømmelige forhold.

Dagens regelverk motarbeider investeringer i arbeidskraft

En bedrift som bygger produksjonslokaler får fradrag for merverdiavgift, mens en bedrift som må bygge boliger for å skaffe ansatte får det ikke. Dette er etter vårt syn en urimelig forskjellsbehandling.

Det er viktig å understreke at pendlerboligene etableres ikke av velferdshensyn. De etableres fordi virksomheten ikke får tak i arbeidskraft uten bolig.

For svært mange sjømatbedrifter er en pendlerbolig like nødvendig som:

• garderober
• personalfasiliteter
• lager
• kjøleanlegg
• Boligene er i praksis produksjonskritisk infrastruktur.

Regelverket rammer distriktene hardest

Mens bedrifter i større byer kan rekruttere fra etablerte boligmarkeder, må bedrifter langs kysten ofte bygge egne løsninger.

Dagens praksis gir dermed en ekstra kostnad til nettopp de virksomhetene som staten ønsker skal bidra til, eksport, matproduksjon, og verdiskapning i distriktene. Resultatet er svakere investeringer og redusert rekruttering.

Sjømatbedriftenes forslag

Sjømatbedriftene ber Stortinget:

• Innføre full fradragsrett for merverdiavgift ved etablering av pendler- og arbeidstakerboliger.
• Alternativt endre regelverket slik at slike boliger anses benyttet i avgiftspliktig virksomhet når de er nødvendige for rekruttering og drift.
• Likestille investeringer i arbeidskraftsinfrastruktur med øvrige investeringer i produksjonsinfrastruktur.

Fjern merverdiavgiften på sjømat – Dagens avgiftssystem motarbeider helsemyndighetenes råd

Norske myndigheter anbefaler befolkningen å spise mer fisk og sjømat. Helsedirektoratets kostholdsråd anbefaler mellom to og tre sjømatmåltider i uken. Samtidig viser undersøkelser at sjømatkonsumet i Norge har falt over tid, og at pris er en av de viktigste forklaringene.

Det er et paradoks at myndighetene på den ene siden oppfordrer folk til å spise mer sjømat, samtidig som staten legger merverdiavgift på produktene.

Dersom man ønsker at flere skal velge fisk fremfor mindre sunne alternativer, må politikken bidra til å gjøre sjømat mer tilgjengelig og konkurransedyktig.

Fair play i kjøledisken mellom den grønne og den blå åkeren

Norsk matproduksjon foregår både på den grønne og den blå åkeren. Sjømatbedriftene mener tiden er kommet for å gi sjømaten en tydeligere plass i norsk mat- og ernæringspolitikk.

Landbruket og sjømatnæringen er begge avgjørende for norsk matsikkerhet, beredskap og verdiskaping. Likevel opplever mange at virkemiddelapparatet i større grad stimulerer produksjon og konsum av produkter fra den grønne åkeren enn fra den blå.

Sjømatbedriftene mener det må skapes større balanse mellom disse næringene.

Fjerning av merverdiavgift på sjømat vil være et konkret tiltak som bidrar til mer like konkurransevilkår mellom mat produsert på land og mat produsert i havet.

Sjømat er folkehelse, beredskap og klimamat

Sjømat er blant de mest klimavennlige animalske proteinkildene Norge produserer. Økt sjømatkonsum vil kunne bidra til:

• bedre folkehelse
• økt inntak av omega-3, vitaminer og proteiner
• redusert klimabelastning
• styrket norsk matberedskap
• økt etterspørsel etter norskprodusert mat

På samme måte som nullmoms på el-bil ble brukt som et aktivt virkemiddel for å endre forbrukeradferd, mener Sjømatbedriftene at momsfritak på sjømat må vurderes som et målrettet tiltak for å øke sjømatkonsumet i Norge.

Sjømatbedriftenes forslag

Sjømatbedriftene ber Stortinget:

• Fjerne merverdiavgiften på sjømat.
• Likestille sjømat sterkere med øvrige nasjonale satsinger på sunn og bærekraftig mat.
• Bruke avgiftspolitikken aktivt for å øke sjømatkonsumet i Norge.
• Skape «fair play i kjøledisken» mellom produkter fra den grønne og den blå åkeren.

Avgift på tap av fisk

Sjømatbedriftene deler myndighetenes mål om å redusere dødeligheten i havbruksnæringen og styrke fiskevelferden. Dette er også et mål næringen selv arbeider aktivt for å oppnå gjennom teknologiutvikling, bedre drift og økt kunnskapsdeling.

Vi viser til at regjeringen i statsbudsjettet varsler at spørsmålet om en avgift på tap av fisk skal utredes videre. Sjømatbedriftene mener en slik avgift vil være et lite treffsikkert virkemiddel.

Tap av fisk innebærer allerede et betydelig økonomisk tap for oppdretteren. En ytterligere avgift vil i praksis påføre næringen en dobbel belastning, også i tilfeller der dødeligheten skyldes forhold utenfor oppdretterens kontroll, som sykdomsutbrudd, algeoppblomstringer, maneter eller krevende miljøforhold.

Sjømatbedriftene understreker samtidig at alvorlige brudd på regelverket for dyrevelferd skal møtes med tydelige og målrettede reaksjoner. Dette ivaretas allerede gjennom dagens tilsyns- og sanksjonssystem. En generell tapsavgift vil derimot ikke skille mellom ulike årsaker til dødelighet, og risikerer derfor å ramme også virksomheter som driver forsvarlig.

Avgiften vil dessuten kunne ramme små og mellomstore selskaper særlig hardt og bidra til ytterligere konsolidering i næringen ved å svekke lønnsomheten og investeringskraften.

Sjømatbedriftene vil også peke på at en betydelig del av dødeligheten i norsk lakseoppdrett er knyttet til tiltak mot lakselus. En tapsavgift kan dermed skape målkonflikter mellom ønsket om redusert dødelighet og myndighetenes krav til lusebekjempelse. Før eventuelle nye virkemidler vurderes, må disse sammenhengene utredes grundig.

Sjømatbedriftenes vurdering er derfor at bedre fiskevelferd og lavere dødelighet først og fremst bør oppnås gjennom kunnskapsutvikling, teknologi, forebyggende tiltak og målrettet oppfølging av aktører som ikke etterlever regelverket, ikke gjennom en generell avgift på tap av fisk.

Rederiskatt og maritime formål

Sjømatbedriftene registrerer at regjeringen ikke foreslår endringer i rederiskatteordningen, og at kravet om 30 nautiske mil fortsatt innebærer at fartøy tilknyttet havbruksnæringen i praksis faller utenfor ordningen. Selv om regjeringen foreslår å fjerne distansekravet for sjømannsfradraget og nettolønnsordningen, videreføres det samme kravet i rederiskatteordningen. Samtidig fremstår økningen i nettolønnsordningen i hovedsak som en teknisk rammejustering, ettersom taket i ordningen videreføres og gir en svakere realverdi enn tidligere.

Sjømatbedriftene mener dagens distansekrav ikke er tilpasset hvordan nærskipsfarten og havbruksrelatert sjøtransport faktisk opererer i dag. Kravet bidrar til å svekke konkurranseevnen til rederier og fartøy som opererer langs kysten, samtidig som akvakulturnæringen i praksis stenges ute fra ordninger som skal sikre norsk maritim kompetanse og sysselsetting. Dagens regelverk skaper dermed urimelige og konkurransevridende forskjeller mellom ulike maritime næringer. Sjømatbedriftene mener derfor at distansekravet på 30 nautiske mil må avvikles både i sjømannsfradraget og rederiskatteordningen.

Sjømatbedriftenes forslag:

Sjømatbedriftene ber Stortinget:

• Endre dagens bestemmelse knyttet til distansekravet på 30 nautiske mil for å få sjømannsfradrag.
•  Endringene må sørge for at den ivaretar nærskipsfarten og at det skapes like konkurransevilkår for sjøfolk innen ulike segment.