Høringsnotat til Energi- og miljøkomiteen – Statsbudsjett 2027

Her kan du lese Sjømatbedriftenes skriftlige høringssvar til Stortingets Energi- og miljøkomite om forslaget til statsbudsjett for 2027. Klikk på bildet nedenfor for å se og høre Robert H. Erikssons innlegg på den muntlige høringen.

Sjømatbedriftene takker for muligheten til å gi innspill til Energi- og miljøkomiteens
behandling av Statsbudsjettet 2027.

Norsk sjømatnæring må ses i en større global matsikkerhets- og ernæringskontekst. FNs retningslinjer for bærekraftig akvakultur legger til grunn at havbruk kan spille en sentral rolle i å sikre tilgang på sunn og næringsrik mat til en voksende verdensbefolkning. I FAOs rapport The State of World Fisheries and Aquaculture 2026 fremheves akvakultur som den viktigste drivkraften for framtidig vekst i verdens produksjon av sjømat. Rapporten viser at global produksjon nå er på rekordnivå, at tilgjengeligheten av sjømat per innbygger overstiger 21 kilo årlig, og at sjømat står for minst 20 prosent av animalsk proteininntak for over 40 prosent av verdens befolkning. FAO understreker samtidig at økt og bærekraftig akvakulturproduksjon vil være avgjørende for å styrke global matsikkerhet, ernæring og tilgang til høykvalitets protein i tiårene som kommer.

Behovet handler ikke bare om mer mat i volum, men om mer næringsrik og bærekraftig matproduksjon. The State of World Fisheries and Aquaculture 2026 fremhever at sjømat gir høyverdige proteiner, omega-3-fettsyrer, vitaminer og mineraler, og dermed er en viktig del av arbeidet med å styrke global ernæring og matsikkerhet. Dette understreker behovet for økt tilgang på næringsrik og ressursmessig effektiv matproduksjon i tiårene som kommer.

Med denne bakgrunnen mener Sjømatbedriftene at Norge har et særlig ansvar for å bidra til økt produksjon av sunn, næringsrik og klimavennlig mat. I havbruksmeldingen ble det fremhevet at Norge har en kyst som er svært godt egnet for akvakultur, med dype fjorder, gode strømforhold og oksygenrikt vann med gunstige temperaturer, i tillegg til utbygd infrastruktur, bosetting langs kysten og god markedsadgang internasjonalt. Samtidig viser FAO at Norge er blant de ti landene som står for nær 90 prosent av verdens akvakulturproduksjon, og at Norge produserer mest atlantisk laks i verden. Når Norge både har naturgitte fortrinn, teknologisk kompetanse og en ledende posisjon i global akvakultur av atlantisk laks, mener Sjømatbedriftene at dette også gir oss en plikt til å bidra med mer sunn, klimavennlig og bærekraftig sjømat til en voksende global befolkning.

Akvakulturens betydning for fremtidens matsystemer understrekes også av Harnessing the Waters: Sustainable Aquaculture fra World Bank Group, som fremhever at bærekraftig akvakultur er blitt avgjørende når etterspørselen etter sjømat øker og villfiskressursene er strukket til grensen, og at sektoren også kan bidra til å redusere de globale matsystemenes klimagassutslipp.

I 2025 eksporterte Norge 2,8 millioner tonn sjømat til en verdi av 181,5 milliarder kroner, tilsvarende 38 millioner måltider hver eneste dag. Sjømatnæringen skaper store ringvirkninger i kystsamfunnene, og landet for øvrig, hvor det private eierskapet er kystens livsnerve. Ifølge Nofima var verdiskapingen i 2023 på 139 milliarder kroner, tilsvarende 2,3 prosent av fastlands-BNP – en kraftig økning fra 1,5 prosent i 2010. Analysen viser at sjømatnæringen i Norge sysselsatte nær 96 000 personer i 2023, inkludert ringvirkninger, mens verdiskapning per sysselsatt, inkludert ringvirkninger, er beregnet til 1 890 000 kr. per sysselsatt.

Med bakgrunn i disse tallene er det åpenbart at norsk sjømatproduksjon, og i særdeleshet havbruksnæringen er avgjørende for norsk matberedskap og tilstedeværelse langs kysten. For Sjømatbedriftene er det uforståelig at norsk produksjon av sjømat i dag ikke reflekteres i myndighetenes beregning av Norges selvforsyningsgrad og matsikkerhet. I en rapport fra Menon Economics (Menon-publikasjon Nr. 69/2023) fremgår det at sjømat produsert i Norge alene dekker 76 % av det norske kaloribehovet, i tillegg til landbrukets bidrag på rundt 50 %. Dette betyr at Norge i realiteten er mer enn selvforsynt med mat, men dette reflekteres ikke i totalberedskapsmeldingen.

En robust og voksende sjømatnæring er en forutsetning for Norges totale beredskap. For at sjømatnæringen skal kunne fortsette å være en stabil leverandør av mat, eksportinntekter og arbeidsplasser langs hele kysten, må det føres en energipolitikk som legger til rette for videre utvikling og vekst i næringen. Dette innebærer forutsigbare rammevilkår, tilgang på nødvendige ressurser som areal, kraft og arbeidskraft, samt en aktiv satsing på forskning og utvikling.

Videre er en desentralisert sjømatnæring avgjørende for bosetting, sysselsetting og aktivitet i kystsamfunnene. Dersom produksjonen av sjømat konserteres til færre aktører, eller geografiske områder, øker sårbarheten ved forsyningskriser eller andre beredskapssituasjoner. Spredt og mangfoldig sjømatproduksjon gir derimot stor fleksibilitet og motstandsdyktighet. En aktiv og fremtidsrettet energipolitikk er derfor ikke bare viktig for økonomisk vekst, men også for å sikre Norges matsikkerhet, beredskap og evne til å håndtere kriser i årene som kommer.

Store deler av næringen er avhengig av betydelige mengder energi for å kunne produsere, lagre, bearbeide og distribuere mat. Dette gjelder blant annet fiskeindustri, foredlingsindustri, slakterier, fryselagre, fôrindustri, landbasert produksjon, logistikkterminaler og annen næringsmiddelindustri.

De senere årene har høye energikostnader, økende nettleie, effektledd og manglende nettkapasitet blitt en stadig større utfordring for næringen. For mange bedrifter er ikke lenger energi bare en innsatsfaktor. Energi har utviklet seg til å bli en avgjørende konkurransefaktor.

Hvorfor energipolitikk er matpolitikk

Norge har de senere årene satt seg ambisiøse mål om økt selvforsyning, styrket matberedskap, økt videreforedling i Norge og større verdiskaping basert på norske naturressurser.

Samtidig ønsker myndighetene å:

• utvikle nye fôrråvarer basert på norske ressurser
• etablere ny prosessindustri knyttet til havbruk
• stimulere til økt bearbeiding av sjømat i Norge
• ta i bruk ny miljøteknologi i havbruksnæringen
• stimulere til elektrifisering og utslippsreduksjoner

Felles for alle disse målsettingene er at de forutsetter tilgang på kraft. Dersom Norge ikke lykkes med å sikre tilstrekkelig kraftproduksjon, nettkapasitet og konkurransedyktige energikostnader, vil mange av de politiske ambisjonene innen matproduksjon og industriutvikling være krevende å realisere.

For Sjømatbedriftene er derfor budskapet enkelt: Norge kan ikke lykkes med økt matproduksjon uten samtidig å lykkes med kraftpolitikken.

Energipakke for norsk matvareproduksjon

Sjømatbedriftene ber Stortinget etablere en egen energipolitikk for matproduserende industri, basert på langsiktige og konkurransedyktige kraftavtaler, reduserte nettkostnader, statlig risikoavlastning og målrettede kompensasjonsordninger ved ekstraordinære kraftpriser.

Dette vil gi større forutsigbarhet for næringen, og vi tillater oss på den bakgrunn å foreslå følgende energipakke for norsk matproduksjon. Den foreslåtte energipakken vil etter vårt syn også kunne la seg forankre innenfor EØS-regelverket og samtidig understøtte målet om økt matproduksjon, beredskap og verdiskaping langs norskekysten.

Norsk energipolitikk har historisk hatt stor oppmerksomhet på kraftintensiv industri. Sjømatbedriftene mener tiden er kommet for å etablere en tilsvarende forståelse av betydningen matproduserende industri har for nasjonal beredskap, matsikkerhet og eksportinntekter.

En energipakke for norsk matproduksjon bør omfatte:

• fiskeindustri
• sjømatforedlingsbedrifter
• fiskeslakterier
• fryselagre og kjølelager
• næringsmiddelindustri
• fôrproduksjon
• landbaserte oppdrettsanlegg
• virksomheter som produserer nye fôringredienser og marine råvarer

Formålet må være å sikre langsiktig konkurransekraft gjennom bedre tilgang på kraft, økt forutsigbarhet og sterkere investeringsinsentiver.

Energipakken for nor norsk matproduksjon består av følgende:

Forslag 1 – Strømstøtteordning

Ordningen fungerer slik at bedriftene kjøpe strøm i markedet som normalt. Men staten kompenserer en del av kostnaden dersom strømprisen overstiger et definert nivå.

Sjømatbedriftene foreslår følgende modell:

• strømpris 50 øre, eller lavere = ingen kompensasjon
• strømpris fra 50 øre og opp til 80 øre = delvis kompensasjon, og hvor staten kompenserer 70% av kostnaden.
• strømpris 80 øre, og oppover = høyere kompensasjon, og hvor staten kompenserer 85%.

En slik ordning og modell treffer når prisene blir ekstreme, bidrar til å redde lønnsomhet i kriseperioder, og vil ikke minst være målrettet mot utsatte næringer. Sjømatbedriftene vil understreke at staten skal ikke subsidiere strømforbruk. Staten skal redusere risikoen ved langsiktige investeringer i norsk matproduksjon, og beredskap.

Sjømatbedriftene viser til at EU de siste årene har gradvis åpnet for en langt mer aktiv industripolitikk på energiområdet enn tidligere. EU-kommisjonen har godkjent flere ordninger som gir:

• strømpriskompensasjon
• reduksjon i energikostnader
• kompensasjon for CO₂-kostnader i strømprisen
• midlertidig strømstøtte til energiintensiv industri
• forutsatt at ordningene er notifisert og oppfyller statsstøttereglene.

Tyskland, Bulgaria og Slovenia har blant annet fått godkjent ordninger hvor staten kompenserer deler av kraftkostnadene til energiintensiv industri. EU har også åpnet for betydelig kompensasjon av indirekte ETS-kostnader for kraftintensiv industri.

Vårt forslag er med andre ord en ordning som ligger tett opp til den ordningen flere EU-land har fått godkjent for energiintensiv industri. En slik ordning burde også være fult ut mulig å innføre og administrere også for Norge.

Sjømatbedriftene vil understreke at vår foreslåtte ordning skiller seg fra dagens fastprisavtale for næringslivet på flere områder. Dagens fastprisavtale gir forutsigbarhet, mens ulempene er at den kan være svært dyr, den gir ingen støtte, og bedriftene selv bærer hele risikoen.

Sjømatbedriftene ber stortinget fatte følgende vedtak:

Stortinget ber regjeringen etablere en strømstøtteordning for matproduserende industri, herunder sjømatindustri, fiskeindustri, næringsmiddelindustri, fryselagre, fôrproduksjon og landbaserte oppdrettsanlegg, basert på følgende modell:

– Strømpris opptil 50 øre per kWh gir ingen kompensasjon

– Strømpris fra 50 øre og opp til 80 øre per kWh gir en kompensasjon fra staten på 70%

– Strømpris fra 80 øre per kWh og oppover gir en kompensasjon fra staten på 85 %.

Forslag 2 – Kompensasjonsordning for nettleie

For mange virksomheter er det ikke bare strømprisen som utfordrer lønnsomheten. Nettleie og effektkostnader utgjør en stadig større del av den samlede energiregningen. Dette gjelder særlig virksomheter som er lokalisert nær råstoffet og som av naturgitte årsaker ikke kan flytte produksjonen til områder med lavere nettkostnader.

Sjømatbedriftene mener derfor at det bør etableres en egen nettkompensasjonsordning for matproduserende industri.

Ordningen bør omfatte eksempelvis:

• fiskeindustri
• sjømatforedling
• fiskeslakterier
• fryselagre
• kjølelager
• landbaserte oppdrettsanlegg
• fôrproduksjon
• annen næringsmiddelindustri med betydelig energibruk

Formålet må være å redusere de konkurranseulempene som følger av geografisk plassering og sikre at matproduksjon langs kysten ikke straffes økonomisk.

Sjømatbedriftene ser for seg en modell der bedriftene selv dekker ordinære nettkostnader, mens staten kompenserer deler av dokumenterte merkostnader som overstiger et definert nivå.

Dette vil:

• styrke konkurransekraften
• bidra til økt foredling i Norge
• stimulere til investeringer
• redusere geografiske forskjeller
• ikke gripe direkte inn i kraftmarkedet

Sjømatbedriftene er kjent med at nettleien for næringsaktører består av:

• Fastledd
• Energiledd (øre/kWh)
• Effektledd (kr/kW per måned)

Når effektledd og fastledd regnes om til øre/kWh, vil en typisk sjømatindustribedrift ofte oppleve en samlet nettkostnad på:

• 10-20 øre/kWh i gunstige tilfeller
• 20-30 øre/kWh for mange mellomstore anlegg
• enkelte steder høyere dersom effektuttaket er stort og ujevnt

På den bakgrunn mener Sjømatbedriftene at nettleien kan kompenseres etter følgende modell:

• Samlet nettkostnader opptil 15 øre/kWh gis ingen kompensasjon
• Samlet nettkostnader fra 15 og opptil 25 øre/kWh, gis det en kompensasjon på 50%.
• Samlet nettkostnad over 25 øre/kWh, gis det kompensasjon på 70%.

Sjømatbedriftene ber stortinget fatte følgende vedtak:

Stortinget ber regjeringen etablere en nettkompensasjonsordning for matproduserende industri, herunder sjømatforedling, fiskeindustri, fiskeslakterier, fryselagre, fôrindustri, landbaserte oppdrettsanlegg og annen energiintensiv næringsmiddelindustri, med formål å redusere geografiske konkurranseulemper og styrke norsk matberedskap. Kompensasjonsordningen bygger på følgende modell:

– Samlet nettkostnader opptil 15 øre/kWh gis ingen kompensasjon

– Samlet nettkostnader fra 15 øre/kWh og opptil 25 øre/kWh, gis det en kompensasjon

  på 50 %

– Samlet nettkostnad over 25 øre/kWh, gis det kompensasjon på 70%

Forslag nr. 3 – Kraftsektorens NTP

Norsk næringsliv trenger langsiktighet og forutsigbarhet. I dag har Norge en Nasjonal transportplan som gir næringslivet god oversikt over hvilke samferdselsprosjekter som skal prioriteres i årene fremover. På kraftområdet finnes ingen tilsvarende helhetlig plan.

Resultatet er at mange bedrifter ikke vet:

• når nødvendig nettkapasitet blir tilgjengelig
• hvilke nettinvesteringer som kommer
• hvordan fremtidig kraftbehov skal dekkes
• hvilke regioner som prioriteres

Sjømatbedriftene foreslår derfor at regjeringen etablerer en egen Kraftsektorens NTP etter modell av Nasjonal transportplan.

Planen bør behandles av Stortinget hvert fjerde år og gi en samlet oversikt over:

• fremtidig kraftbehov
• planlagt kraftproduksjon
• nødvendige nettinvesteringer
• regional kraftbalanse
• forsyningssikkerhet
• prioriteringer mellom ulike sektorer og næringer

For næringslivet vil dette være like viktig som NTP er for samferdselssektoren. En Kraftsektorens NTP vil gi bedrifter, investorer, kommuner og myndigheter et langt bedre beslutningsgrunnlag for fremtidige investeringer.

Ett paradoks er at dagens regler innebærer at en bedrift som utløser behovet for ny nettkapasitet, ofte må betale store deler av regningen selv gjennom anleggsbidrag. En sjømatbedrift på Senja som ønsker å utvide et slakteri eller bygge et nytt fryselager kan derfor bli møtt med kostnader i størrelsesorden på flere titalls millioner til nettutbygging. En tilsvarende investering i Oslo vil ofte kunne kobles på et allerede utbygget nett uten samme kostnadsbelastning.

For sjømatnæringen er dette særlig utfordrende fordi bedriftene ikke kan flytte produksjonen dit infrastrukturen er best. De må etablere seg der fisken landes og foredles. Resultatet er at investeringer i matproduksjon langs kysten ofte blir dyrere enn tilsvarende investeringer i sentrale strøk. Det svekker konkurransekraften, verdiskapingen og beredskapen i de områdene hvor Norge ønsker mer aktivitet

Sjømatbedriftene ber også stortinget bør se nærmere på hvordan man kan skape likebehandling, og hvordan staten kan ta disse anleggskostnadene i langt større grad.

Sjømatbedriftene ber stortinget fatte følgende vedtak:

Stortinget ber regjeringen etablere en rullerende Kraftsektorens NTP etter modell av Nasjonal transportplan, med særskilt vekt på kraftproduksjon, nettkapasitet, nettilknytning, forsyningssikkerhet, beredskap og næringsutvikling.

Forslag 4 – Prioritet til matproduksjon ved nettilknytning

Tilgang på nettkapasitet har utviklet seg til å bli en av de største flaskehalsene for ny industriutvikling.

Mange prosjekter innen eksempelvis, sjømatforedling, fryselagring, landbasert oppdrett, og fôrproduksjon, opplever i dag betydelige forsinkelser som følge av manglende nettkapasitet.

Samtidig er dette prosjekter som direkte understøtter nasjonale mål om økt matproduksjon, styrket selvforsyning, økt eksport og bedre beredskap.

Sjømatbedriftene mener derfor at matproduksjon må anerkjennes som en strategisk samfunnsinteresse ved fordeling av nettkapasitet.

Når nettkapasiteten er begrenset bør prosjekter som bidrar til:

• matproduksjon
• matsikkerhet og beredskap
• eksportinntekter
• distriktsarbeidsplasser

Dette bør etter Sjømatbedriftenes mening gis særskilt prioritet.

På samme måte som samfunnet prioriterer annen kritisk infrastruktur, må det utvikles kriterier som sikrer at matproduksjon ikke nedprioriteres når kampen om kraftressursene tilspisser seg.

Sjømatbedriftene ber stortinget fatte følgende vedtak:

Stortinget ber regjeringen etablere prioriteringskriterier for nettilknytning som sikrer at prosjekter av betydning for matproduksjon, matberedskap, eksportinntekter og distriktsarbeidsplasser gis særskilt prioritet ved knapphet på nettkapasitet.

Stortinget ber regjeringen fastsette mål for maksimal saksbehandlingstid ved nettilknytning og nettutbygging for prosjekter som bidrar til matproduksjon, beredskap, klimaomstilling og verdiskaping.

Oppsummering

Sjømatnæringen er Norges største matproduserende næring. Dersom Norge skal lykkes med økt matberedskap, økt selvforsyning, større verdiskaping basert på norske naturressurser og flere industrielle arbeidsplasser langs kysten, må energipolitikken understøtte disse målene.

Norsk matproduksjon er avhengig av havet, råstoffet og kompetansen. I årene som kommer vil den i stadig større grad også være avhengig av tilgang på kraft.

Sjømatbedriftene oppfordrer derfor Stortinget til å anerkjenne matproduksjon som en strategisk samfunnsoppgave og sørge for at kraftpolitikken bidrar til økt matproduksjon, økt foredling og styrket beredskap langs hele norskekysten.

Miljøfleksibilitet og lavutslippsløsninger: Stortingets vedtak må gjennomføres

Ved behandlingen av Fremtidens havbruk – Bærekraftig vekst og mat til verden vedtok Stortinget både en miljøteknologiordning for nullutslippsløsninger og en egen lavutslippsordning som skulle tre i kraft senest i løpet av 2026. Formålet var å gi sterkere insentiver til investeringer i teknologi som reduserer miljøpåvirkningen fra havbruk.

Sjømatbedriftene konstaterer at regjeringen ikke har fulgt opp Stortingets vedtak om en lavutslippsordning. Det svekker forutsigbarheten for næringen og forsinker investeringer i teknologi som kan gi betydelige miljøforbedringer. Når Stortinget har fattet et vedtak, må regjeringen sørge for at det blir gjennomført.

Samtidig er dagens nullutslippsordning for svak. Den er begrenset til røde produksjonsområder og gir ikke sterke nok insentiver til den omstillingen myndighetene etterspør. Ordningen bør utvides til hele landet og innrettes slik at aktører som investerer i løsninger med dokumentert miljøgevinst belønnes bedre enn i dag. Sjømatbedriftene har tidligere fremmet konkrete forslag om en sterkere incentivordning i form av at man kan «veksle» inn en tillatelse med åpen merdteknologi til 3 tillatelser med nullutslippsløsning. Sjømatbedriftene stiller seg positivt til også diskutere andre løsninger som vil bidra til å forsterke dagens incentiver og som kan bidra til en raskere omstilling til økt bærekraftig produksjon av mat fra havet.

Sjømatbedriftene ber derfor om at Stortinget bidrar til at den bebudede lavutslippsordningen legges frem snarest mulig, og at nullutslippsordningen videreutvikles med sterkere insentiver og nasjonal anvendelse. Skal Norge lykkes med både vekst og lavere miljøavtrykk, må politikken belønne omstilling, innovasjon og investeringer i ny teknologi.

Stans nye nedtrekk til nytt reguleringsregime er på plass

Sjømatbedriftene mener det er uheldig at regjeringen legger opp til nye kapasitetsnedtrekk i havbruksnæringen samtidig som Stortinget har slått fast at dagens reguleringssystem skal gjennomgås og videreutvikles. I behandlingen av Fremtidens havbruk – Bærekraftig vekst og mat til verden ba Stortinget regjeringen styrke kunnskapsgrunnlaget, utrede alternative reguleringsmodeller og legge frem forslag til et fremtidig reguleringsregime basert på bedre data og mer treffsikre miljøindikatorer.

Når Stortinget selv har pekt på behovet for mer kunnskap og en grundig gjennomgang av dagens system, fremstår det som lite hensiktsmessig å gjennomføre nye nedtrekk før dette arbeidet er ferdigstilt. Nedtrekk basert på et system som er under revisjon svekker både forutsigbarheten og tilliten til rammevilkårene for en av Norges viktigste eksportnæringer.

Konsekvensene av redusert produksjon rammer ikke bare oppdretterne, men hele verdikjeden langs kysten. Lavere aktivitet betyr mindre verdiskaping, færre arbeidsplasser og svakere grunnlag for investeringer i industri, teknologiutvikling og beredskap.

Sjømatbedriftene ber derfor Stortinget sørge for at nye nedtrekk i produksjonskapasiteten settes på pause inntil regjeringen har fulgt opp Stortingets anmodningsvedtak og Stortinget har behandlet et nytt, kunnskapsbasert og framtidsrettet reguleringsregime for havbruksnæringen. Dette vil gi bedre beslutninger, høyere legitimitet og et sterkere grunnlag for både miljøforbedringer og videre verdiskaping langs kysten.

Trondheim, 15 oktober 2026

Sjømatbedriftene

Robert H. Eriksson

Administrerende direktør