Høringsnotat til Utenrikskomiteen – Statsbudsjett 2027

Her kan du lese Sjømatbedriftenes skriftlige høringssvar til Stortingets Utenriks- og forsvarkomiteen om forslaget til statsbudsjett for 2027. Klikk på bildet nedenfor for å se og høre Robert H. Erikssons innlegg på den muntlige høringen.

Video: Stortingets nett-TV

Norsk sjømatnæring er Norges største matproduserende næring, den største eksportnæringen på fastlandet og en sentral del av norsk matsikkerhet, beredskap og forsyningssikkerhet. I 2025 eksporterte Norge 2,8 millioner tonn sjømat til en verdi av 181,5 milliarder kroner, tilsvarende om lag 38 millioner måltider hver eneste dag. Næringen sysselsetter nær 96 000 personer inkludert ringvirkninger og skaper verdier tilsvarende 139 milliarder kroner årlig.

Analyser viser at sjømat produsert i Norge alene kan dekke om lag 76 prosent av det norske kaloribehovet. Sammen med landbruket innebærer dette at Norge i realiteten er mer enn selvforsynt med mat. Likevel reflekteres ikke dette fullt ut i dagens beredskaps- og selvforsyningspolitikk.

Sjømatbedriftene representerer en næring som årlig skaper betydelige eksportinntekter, arbeidsplasser og verdier langs hele norskekysten. Samtidig er sjømatnæringen en strategisk ressurs for Norge, både som eksportnæring, matprodusent og potensiell beredskapsaktør.

Den geopolitiske situasjonen er i rask endring. Økende stormaktsrivalisering, mer proteksjonisme, sanksjoner, handelsrestriksjoner og en stadig tettere kobling mellom økonomi, handel og sikkerhetspolitikk preger dagens internasjonale utvikling. Flere stater bruker nå handelspolitikken aktivt som et strategisk virkemiddel for å fremme nasjonale interesser og styrke egen sikkerhet og konkurranseevne.

For Norge, som er blant verdens mest eksportavhengige økonomier, reiser dette viktige spørsmål:

• Er norsk handelspolitikk tilpasset en ny geopolitisk virkelighet?
• Har norske eksportører like gode markedsvilkår som sine konkurrenter?
• Er vi tilstrekkelig forberedt på økende handelspolitiske konflikter?
• Og utnytter Norge sjømatnæringens strategiske betydning godt nok i arbeidet med totalberedskap?

Sjømatbedriftene mener svaret på flere av disse spørsmålene dessverre er nei.

Sjømatbedriftenes klare overordnede budskap er at Norge trenger en mer strategisk handelspolitikk og en sterkere integrering av sjømatnæringen i totalberedskapen.

En ny geopolitisk virkelighet krever nytenkning

Norge har gjennom flere tiår bygget sin handelspolitikk på et regelbasert internasjonalt handelssystem. Dette har vært en tilnærming som frem til nå må kunne sies å ha vært vellykket.

Som en liten og åpen økonomi har Norge vært avhengig av stabile spilleregler, forutsigbar markedsadgang og sterke internasjonale institusjoner. For sjømatnæringen har dette vært avgjørende for vekst og utvikling. Utfordringen er at verden i dag ser annerledes ut.

Stadig flere land kobler nå handelspolitikk, energi, teknologi, matsikkerhet og sikkerhetspolitikk tettere sammen. Handel brukes ikke lenger bare for å skape økonomisk vekst, men også for å sikre strategiske interesser, redusere sårbarheter og styrke nasjonal sikkerhet.

USA benytter toll og handelspolitiske virkemidler aktivt i sin industripolitikk. EU utvikler stadig nye strategiske initiativer for å styrke europeisk konkurransekraft og redusere avhengigheter. Kina bruker markedsadgang og økonomiske virkemidler som del av en bredere geopolitisk strategi.

Utviklingen tilsier at handelspolitikken i økende grad må forstås som en del av sikkerhetspolitikken.

Sjømatbedriftene mener derfor tiden er moden for en bred diskusjon om hvorvidt Norge trenger en mer offensiv og strategisk handelspolitikk for å ivareta norske eksportinteresser i en mer krevende verden.

Norske eksportører møter dårligere vilkår enn sine konkurrenter

Den kanskje største utfordringen for norsk sjømatindustri er at norske eksportører i flere viktige markeder møter dårligere betingelser enn konkurrerende land.

Tall fra Norges sjømatråd viser betydelige forskjeller i markedsadgang mellom Norge og konkurrerende sjømatnasjoner.

Eksempler på konkurranseulemper

• Storbritannia og Chile har gjennomgående bedre markedsadgang til det amerikanske markedet enn Norge.
• For makrell til EU møter Norge 18 prosent toll på ferske fileter, mens flere konkurrenter har tollfri adgang.
• Norge er eneste betydelige eksportland som på flere fryste filetprodukter møter toll inn til EU.
• For reker til EU møter Norge tollsatser på opptil 20 prosent, mens Island og Storbritannia har tollfri markedsadgang.
• Også i markeder som Japan, Kina og Sør-Korea har flere konkurrentland oppnådd bedre handelsvilkår enn Norge.

Dette skaper en systematisk konkurranseulempe for norsk sjømatindustri.

Forskjellen mellom lønnsomhet og ulønnsomhet i foredlingsindustrien utgjøres ofte av få prosentpoeng. Når konkurrentene møter langt lavere tollsatser, får dette direkte konsekvenser for investeringer, markedsandeler og arbeidsplasser..

For en næring som eksporterer om lag 95 prosent av produksjonen, er markedsadgang ikke et spørsmål om handel alene. Det handler om verdiskaping, sysselsetting og nasjonal konkurransekraft.

USA-toll kan få alvorlige konsekvenser for norsk sjømatindustri

USA er et av de mest attraktive sjømatmarkedene i verden og et strategisk viktig marked for norsk sjømatindustri.

Særlig viktig er USA for videreforedlede produkter med høy norsk verdiskaping.

Om lag 30 prosent av norsk sjømateksport til USA består av foredlede produkter som skaper arbeidsplasser i norske kystsamfunn.

Sjømatbedriftene er derfor dypt bekymret for risikoen for ytterligere amerikanske tolløkninger, og konsekvensene kan bli betydelige:

• Norsk sjømat kan bli priset ut av markedet.
• Konkurrenter med bedre handelsavtaler kan overta markedsandeler.
• Investeringer kan flyttes til andre land.
• Norsk videreforedling kan svekkes.
• Norske arbeidsplasser kan forsvinne.

For mange bedrifter vil ytterligere amerikanske tollsatser ikke bare redusere lønnsomheten, det vil i praksis føre til at Norge blir stemplet ut av det USA-markedet.

Sjømatbedriftene mener derfor at arbeidet med markedsadgang til det amerikanske markedet må gis stor prioritet. Tidligere har USA gått med på å gjøre både sektorunntak og produktunntak på toll. Sjømatbedriftene mener norske myndigheter må sjekke ut alle muligheter for å kunne komme frem til slike løsninger for norsk sjømat. Dette vil også innebære at man strategisk samarbeider med andre sjømatnasjoner som eksporterer til USA.

Sjømat er også sikkerhets- og beredskapspolitikk

Krigen i Ukraina har vist at matforsyning, logistikk og forsyningssikkerhet er grunnleggende sikkerhetspolitiske spørsmål. Likevel er sjømatnæringen i liten grad integrert i dagens beredskapsarbeid. Sjømatbedriftene synes dette er oppsiktsvekkende.

Norge produserer sjømat tilsvarende rundt 38 millioner måltider hver eneste dag, men sjømatens rolle er knapt omtalt i sentrale beredskapsdokumenter. Da Totalberedskapsmeldingen ble lagt frem ble sjømat bare nevnt én gang.

Sjømatbedriftene mener dette representerer en betydelig svakhet i norsk totalberedskap.

Norge mangler en plan for hvordan sjømatnæringen skal brukes i krise og krig

Norge har i dag ingen helhetlig strategi for hvordan fiskeflåten, oppdrettsnæringen, sjømatindustrien, brønnbåtflåten og tilhørende logistikkressurser skal inngå i totalberedskapen dersom landet rammes av alvorlige kriser eller krig.

Dette til tross for at næringen disponerer:

• omfattende havne- og kaiinfrastruktur
• betydelig fryse- og lagerkapasitet
• egne logistikksystemer
• fartøy langs hele norskekysten
• personell med betydelig operativ beredskapserfaring
• kritisk matproduksjon året rundt

Sjømatnæringen er representert i hele landet og ofte i områder hvor annen infrastruktur er begrenset. Næringen fungerer i praksis som øyne og ører langs store deler av kysten.

Brønnbåtene illustrerer det uutnyttede beredskapspotensialet

Et av de beste eksemplene på sjømatnæringens uutnyttede beredskapspotensial er den norske brønnbåtflåten.

Moderne brønnbåter er utstyrt med avanserte rense- og avsaltingsanlegg og kan produsere store mengder rent ferskvann.

En enkelt stor brønnbåt har kapasitet til å produsere nok drikkevann til å forsyne om lag 100 000 mennesker eller tilsvarende hele Stavanger kommune.

Dersom vannforsyningen blir satt ut av spill som følge av sabotasje, cyberangrep, naturhendelser eller militære handlinger, representerer dette en beredskapskapasitet som i dag ikke er integrert i nasjonale planer.

Dette illustrerer et grunnleggende poeng: Sjømatnæringen besitter vesentlige beredskapsressurser som i dag ikke inngår i en helhetlig nasjonal beredskapsplan.

Russland ser sjømat, fiskeri og havområder som sikkerhetspolitikk.

Den geopolitiske utviklingen i våre nærområder illustrerer tydelig hvordan handel, naturressurser og sikkerhetspolitikk i økende grad smelter sammen.

En nylig publisert analyse, Fishing for Trouble: The Fishery and Russia’s Quest for Arctic Maritime Power, beskriver hvordan Russland i dag betrakter fiskerisektoren som langt mer enn en kommersiell næring. Ifølge analysen er fiskerinæringen integrert i russisk maritim strategi, sikkerhetspolitikk og arktiske ambisjoner. Fiskeflåten ses som en del av Russlands samlede maritime kapasitet og inngår i tenkningen rundt nasjonal beredskap, tilstedeværelse og strategisk kontroll i nordområdene.

Rapporten peker på at Russland benytter fiskerisektoren på flere nivåer:

• som et virkemiddel for å styrke maritim tilstedeværelse,
• som støtte for nasjonal sikkerhet og militær beredskap,
• som et utenriks- og handelspolitisk verktøy,
• og som en del av den langsiktige strategien for økt innflytelse i Arktis.

For Norge er dette særlig relevant fordi Barentshavet er et av verdens viktigste fiskeriområder og samtidig et område med økende sikkerhetspolitisk betydning. Analysen beskriver hvordan fiskerihavner, prosessanlegg, logistikknettverk og maritim infrastruktur også vurderes som strategiske ressurser med potensielle sikkerhetsmessige funksjoner.

Sjømatbedriftene mener ikke at Norge skal kopiere russisk politikk. Norge skal fortsatt bygge sin tilnærming på internasjonalt samarbeid, folkeretten og bærekraftig ressursforvaltning. Men, vårt hovedpoeng er at den norske beredskapspolitikken i større grad må ta innover seg det som faktisk skjer rundt oss, og at vi møter dette bilde på en nye og forbedret måte.

Sjømatbedriftenes forslag

Beredskap handler ikke om hva som fungerer i normale tider. Beredskap handler om hva som fungerer når det normale opphører.  Det er derfor et paradoks at vi i dag ikke har noen nasjonal plan for hvordan sjømatnæringens ressurser skal inngå i landets totalberedskap når en krig eller krise situasjon oppstår.

Sjømatbedriftenes ber derfor komiteen bidra til at:

1. Det etableres et Nasjonalt Sjømatberedskapsråd, hvor man etablerer et fast samarbeid mellom: 

• Forsvaret
• Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap
• Fiskeridirektoratet
• sjømatnæringen
• dagligvarekjedene

Myndighetene må sammen med næringen utvikle operative planer for hvordan sjømatnæringen kan bidra i krise og krig. Det er derfor viktig at sjømatnæringen må gis en tydelig rolle i fremtidig totalforsvars- og beredskapsplanlegging.

I den sammenheng bør det iverksettes en kartlegging av sjømatnæringens samlede beredskapskapasiteter. Dette innebærer at fiskeflåte, brønnbåter, servicefartøy, havner, logistikksystemer og produksjonskapasiteter må inkluderes i nasjonale beredskapsvurderinger.

• Norge bør se nærmere på hvordan man kan utvikle en mer strategisk handelspolitikk. Norge må styrke evnen til å ivareta egne eksportinteresser i stadig mer geopolitisk verdensøkonomi.

• Norge bør prioritere markedsadgang høyere i utenrikspolitikken. Dette innebærer at arbeidet med tollbarrierer og markedsadgang må gis langt større oppmerksomhet.

Oppsummering

Norge er en ledende eksportør av energi, sjømat og avansert teknologi. Dette gir landet en strategisk posisjon som stadig flere land ville brukt mer aktivt i sin handelspolitikk.

Samtidig opplever norske sjømatbedrifter dårligere markedsvilkår enn sine viktigste konkurrenter. Risikoen for nye handelshindringer, ikke minst i USA, forsterker utfordringsbildet.

Parallelt står Norge med en av verdens største marine matressurser uten en plan for hvordan denne kapasiteten skal inngå i totalberedskapen.

Sjømatbedriftenes budskap til Utenriks- og forsvarskomiteen er derfor klart:

Norge trenger mer kraft i handelspolitikken og større ambisjoner i beredskapspolitikken. Skal vi sikre arbeidsplasser, verdiskaping, matsikkerhet og nasjonal motstandskraft i tiårene som kommer, må sjømatnæringen ses som både en strategisk eksportnæring og en sentral beredskapsressurs.