Enten henger vi sammen, eller så blir vi hengt hver for oss

Norsk havbruk handler ikke bare om arbeidsplasser og eksportinntekter. Det handler også om matproduksjon, beredskap og hvem som skal ha kontroll over ressursene våre. Nå må de små og mellomstore selskapene stå samlet – før det er for sent.

Det skriver Kjetil Hestad, direktør for havbruk og marked i Sjømatbedriftene i dette innlegget.

Langs hele norskekysten har små og mellomstore havbruksselskaper i flere tiår vært bærebjelker i sine lokalsamfunn. De skaper arbeidsplasser, verdier og lokal stolthet. De bidrar til levende bygder, til bosetting, og til aktivitet i områder hvor det ellers ofte er langt mellom de store industriene.

Likevel ser vi nå en utvikling som går i feil retning. Flere mindre aktører gir seg, og blir kjøpt opp av større konsern. Strukturendringer har alltid vært en del av havbruksnæringen, men tempoet og omfanget nå er dramatisk. Det skjer i det stille, men konsekvensene blir store.

Små og mellomstore avgjørende

Vi må tørre å stille spørsmålet: Er vi tjent med at en håndfull selskaper etter hvert skal kontrollere hele norsk havbruksnæring?

Mitt svar er nei.

Små og mellomstore aktører er avgjørende for mangfoldet, innovasjonen og samfunnsforankringen i næringen. De er tett på både folk og natur. De skaper ringvirkninger der de driver. Og de representerer en type ansvarlighet og nærhet som vi ikke har råd til å miste.

Men det handler ikke bare om lokalsamfunn. Det handler ikke bare om næringsstruktur.

Til syvende og sist handler dette om noe helt fundamentalt: Matproduksjon.

Mat til millioner

Havbruk er en av Norges viktigste fremtidsnæringer. Vi produserer mat til millioner av mennesker, med lavt klimaavtrykk og høy effektivitet. I en tid med økende global uro, økte matvarepriser og sviktende matsikkerhet, må vi ta det på største alvor hvem som faktisk kontrollerer den norske matproduksjonen i havet.

Hvis vi overlater hele ansvaret til noen få globale aktører, mister vi både beredskap, lokal kontroll og demokratisk forankring. Det er et spørsmål om nasjonal suverenitet og om fremtidig forsyningssikkerhet.

Og derfor undrer det meg enda mer at vi ikke ser større vilje til samling blant de mindre aktørene. Til tross for felles utfordringer – enten det gjelder areal, miljøkrav, avgiftstrykk eller politisk usikkerhet – står mange alene. Uten felles stemme og slagkraft.

Sikre balanse

Sannheten er: Det holder ikke lenger.

Hvis vi fortsatt ønsker en næring der det er plass til mer enn bare de største, må de små og mellomstore kjenne sin besøkelsestid. Nå. Ikke i morgen. Ikke neste år. Nå.

Enten henger vi sammen – eller så blir vi hengt hver for oss.

Dette handler ikke om å være imot de store. De spiller også en viktig rolle. Men det handler om å sikre balanse. Om å bevare det næringsmangfoldet som har gjort norsk havbruk til en suksesshistorie – både nasjonalt og internasjonalt.

Sjømatbedriftene står klare til å være en plattform for samarbeid, samling og gjennomslagskraft. Men vi trenger flere som deltar aktivt. Flere som vil noe mer enn å kjempe alene i motvind.

Matberedskap, bosetting, verdiskaping og naturforvaltning henger sammen. Og det er sammen vi må stå – for kysten, for havbruket og for fremtidens matproduksjon.